mandag 7. september 2009

O la la...

..for en søndag jeg opplevde i går. Jeg hadde meldt på både Loppa og Martha til utstillingen på Hundorp og fikk erfare at jeg ikke kan stille begge disse på samme utstillingen mer, grunnen skal dere få høre om her:
Som de fleste av dere sikkert har fått med dere, hadde lille Martha en nær døden opplevelse for litt over et år siden og etter denne opplevelsen har hun vært lettere nevrotisk og veldig paranoid spesielt da for ting som brått beveger seg. Jeg har jobbet veldig mye med henne i alle mulige situasjoner og har (hadde) endelig fått henne mye tryggere og sist helg klarte jeg for første gang å stille henne opp foran dommeren da jeg satt nede med henne...før har hun måttet bli stilt foran meg. Hun liker seg fortsatt best i ringen da hun går alene der, eller at noen går foran...kommer de for tett opptil henne bak er hun fortsatt paranoid men helt klart på bedre der også.

Hun har gjort det strålende på de fleste utstillingen hun har vært på og har allerede 3 cert, jeg hadde som mål å få storcertet på henne iløpet av første halvdel av 2010, men etter helgens opplevelsen er jeg redd jeg må forlenge den målsettingen gitt....

Så til poenget...jeg hadde som sagt meldt på både Martha og Loppa...Martha går i unghundklassen og Loppa stilles i championklassen så de skulle stilles hver for seg først. Jeg hadde alliert meg med Hege hvis begge skulle få CK slik at hun kunne handle Loppa da beste tispe skulle kåres, Hege har nemlig hatt med Loppa på tur før og det gikk kjempefint. Joda, Martha var først inn og viste seg så bra at dommeren ga henne CK, så måtte jeg inn med Loppa og da plasserte jeg Martha på trimmebordet og fikk Hege til å holde henne der.
Rabalderet startet da ringsekretæren ba Hege om å sette Martha på bakken og ta henne inn i ringen...i det øyeblikket Martha ser at det faktisk ikke er a mor som holder i andre enden av båndet men derimot en (for henne) en vilt fremmed person får hun fullstendig panikk og smøyer seg ut av båndet og løper livredd og hylende rundt på utstillings området. Jeg kaster Loppa over til Hege og Lisemette midt under bedømmingen for å prøve å få fatt i Martha, men hun er så redd stakkar at hun hun har blokkert fullstendig og hører ikke at jeg løper rundt der og roper på henne. Alle folka rindt ringene prøver å hjelpe til så godt de kan med å fange henne, men hun er lyn rask og det medfører bare at hun blir enda reddere stakkar...etter maaange laaange minutter får jeg fatt i henne og da jeg får løftet henne opp i armene klamrer hun seg fast rundt halsen min og nærmest bønnfaller meg og ALDRI forlate henne en gang til.

Da jeg omsider kommer bort til ringen, står dommeren tålmodig å venter på at jeg skal ta begge inn igjen for å kåre beste tispe...dette ble som dere kan tenke dere bare tull for Loppa ble også skremt av alt dette styret og stressa rundt og ville bare bort til meg, mens Martha skalv og hadde halen klemt oppunder magen sin. Men dommeren hadde fått bedømt begge før dette kaoset og satte Martha opp som vinner med cert mens Loppa ble 2 BTK med CK :-)

Selv om jeg egentlig burde vært hoppende glad for Martha sitt 3 cert, ble det hele litt overskygget av alt som hadde skjedd og jeg er nå redd for at all jobbingen og treningen med henne har gått maaange skritt tilbake. Jeg tok meg god tid til henne på utstillings området etterpå før jeg reiste hjem for å prøve å få en positiv avslutning på dagen, men hun var og er fortsatt veldig preget av hendelsen. Det gikk bra da jeg gikk med henne i bånd langt unna ringene, men så fort jeg nærmet meg ringbåndet og alle folkene rundt der ble hun stiv av skrekk.

Stakkart lille Martha jenta mi, hun er jo så yndig og søt og ser tydeligvis på meg som den ene store tryggheten i verden så da jeg tilsynelatende forsvant raste nok hele verden sammen for henne.
Jeg har meldt henne på til Hamar i oktober men har ikke lenger noe håp om certet der, men har bestemt meg for å bruke all min tid og energi på å få henne trygg igjen så får heller Loppa bli med på utstillinger igjen da.
Hjemme er hun takk og lov som før, så det er nok settingen med utstillingsringene som utløser frykten fremover regner jeg med :-(

Jaja, nok om det :-) Nå er imidlertid alle valpene til Ruth solgt, den siste reiser i morgen ettermiddag, og jeg må ærlig innrømme at jeg gleder meg til å "få tilbake" stua mi og endelig få litt mer tid til mine egne hunder igjen.

1 kommentar:

Anonym sa...

Uff så leit å lese.. jeg krysser fingrene for rehabiliteringen av lillemor. godt at hun er seg selv hjemme.