Min kjære kjære Brage

Jeg er fortsatt i sjokk etter at min umistelige Brage så veldig brått ble syk og døde fra oss 12 Januar... Dagene er fryktelig tunge, men på sett å vis kommer jeg gjennom dem. Mye takket være Loppa sine supersøte valper som krever sitt uansett og som gjør at jeg får tankene over på noe annet og mer positivt. Resten av familien er selvfølgelig også gode støttespillere, Mathias sørger vel nesten like mye som meg og Kaya har nesten hver kveld en samtale med Brage som sitter på den blankeste og største stjernen som vi ser fra stuevinduet vårt <3

Chili er flokkens leder her og de første dagene var hun veldig urolig og søkende, ville ut for å sjekke og så inn for å lete i alle rom igjen og igjen. Nå virker det som om det har gått seg til for alle de firbeinte her bortsett fra Ruth stakkar, Brage var Ruth og min sin klippe her i livet og hun sørger veldig nå som har ikke er blant oss lenger. Jeg ser at hun virker litt puslete, og ser nesten tårene i øynene hennes til tider....jeg er jo også helt på tuppa med tanke på noen av de andre hundene er er syke, så de blir gjennomgått flere ganger for dagen...Ruth skal i den forbindelse til veterinæren neste uke for å ta noen blodprøver slik at han forhåpentligvis kan slå fast at hun "bare" sørger og ikke er syk.

Jeg sørger fortsatt veldig over hans brå bortgang som kom helt ut av det blå og sliter med å sette ord på det. Men jeg vet at mange, kanskje spesielt de som er så heldige å ha valper etter han lurer på om dette er noe arvelig som kan ramme deres hunder også. Derfor skal jeg prøve å få ned noen linjer her om dagene før utenkelige skjedde.

Brage ble den 29 desember støl i kroppen, spesielt i bakparten. Vi trodde han hadde sklidd på isen ute og strukket en muskel eller noe. Den 31.12 ble han stå stiv at han nesten ikke klarte å bevege seg, så jeg tok han med til vet.vakta. Veterinæren slo fast at han var stiv i nakken og det hadde forplantet seg bakover i ryggen. Brage var frisk på alle andre måter, så han ble satt på en kur av kortison. Denne virket nesten umiddelbart, og det gikk bra noen dager framover. Men den 9 januar ble han verre igjen, så det ble en ny tur til veterinæren. Han syntes det kunne minne om hjernehinnebetennelse, men denne utarter seg ikke som på mennesker, den som hunden får er ikke smittsom og ikke dødelig kunne veterinæren min berolige meg med. Han nevnte også at en annen diagnose han syntes det kunne minne litt om var SLE, siden Brage fortsatt ikke var syk ellers og tatt i betraktning at han allerede gikk på kortison som hadde hatt god virkning de første dagene ble han nå satt på en sterkere kur. Planen var at vi da skulle tilbake den 12 januar for å ta blodprøver m.m hvis han ikke ble noe bedre til da. Med det gikk galt, VELDIG galt før vi kom så langt :-((  Da jeg gikk til sengs onsdag kveld kl 2300 ble Brage som vanlig med opp for å legge seg, han kom som han alltid pleide å gjøre bort til senga og ga meg en våt nuss i ansiktet før han la seg på teppet sitt på gulvet ved siden av meg. Kl 0400 våknet jeg av han hatt satt og hyperventilerte midt på gulvet og virket helt fraværende, da han hørte stemmen min roet han seg betydelig og la seg ned. Pulsen var skyhøy og slimhinnene kritthvite. Turen til veterinæren da gikk godt over fartsgrensa for å si det sånn, men innen vi rakk å få svar på blodprøvene som ble tatt umiddelbart da vi kom til klinikken, sovnet Brage inn i armene mine.
Prøvene viste at han var kraftig anemisk og hadde nesten ikke igjen røde blodlegemer i kroppen. Gutten min jobbet tydeligvis febrilsk for å holde liv i kroppen sin til han fikk vekket meg, for da roet han seg ned og det virket nesten som om at han da syntes det var greit å vandre.
Da prøvesvarene kom tilbake fra vet.høgskolen viste det seg at han også hadde testet positivt på ANA prøven, diagnosen ble da SLE ( Systemic Lupus Erythematous). Det er delte meninger om dette er arvelig eller ikke, men min veterinær mener at dette er en så sjelden sykdom at sjansen for at den skal bryte ut hos andre individer som har hans linjer er minimal. Jeg legger ved en link til en side som beskriver ganske bra hva SLE egentlig er.
http://www.petplace.com/dogs/systemic-lupus-erythematous/page1.aspx

Jeg fant et nydelig dikt som jeg har lyst til å dele med dere

Et sted finnes det en bro mellom himmelen og jorden…..

På denne siden av himmelen finnes det et helt spesielt sted: Regnbuebroen.

Når et dyr som har stått en av oss spesielt nær til slutt dør, begynner det sin vandring til Regnbuebroen. Der finnes det bølgende enger og åser hvor våre elskede venner kan løpe og leke sammen. Det er nok av mat, vann og solskinn der som sørger for at våre venner er varme og fornøyde.

Alle dyr som har vært syke og gamle får tilbake helse og styrke, de som har vært skadet eller lemlestede blir gjort hele og sterke igjen, akkurat slik vi minnes dem i våre drømmer om en forgangen tid.

Dyrene våre er lykkelige og tilfredse, bortsett fra en liten ting: Hver og en av dem savner noen som var svært spesiell for dem, noen de måtte forlate. Alle løper omkring og leker til den dagen kommer da en av dem plutselig stopper og ser mot horisonten… Blikket er klart og oppmerksomt, den ivrige kroppen begynner å skjelve. Plutselig løper han bort fra de andre, flyr over det grønne gresset så fort bena kan bære ham, fortere og fortere…

Han har fått øye på deg, og når du og din spesielle venn møtes klynger dere dere til hverandre i usigelig lykke, for aldri mer å skilles. Overlykkelig slikker han deg over hele ansiktet, hånden din kjærtegner igjen det elskede hodet, og ennå en gang ser du inn i disse trofaste øynene til denne vennen som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som aldri forsvant fra hjertet ditt.

Så vandrer du og din spesielle venn sammen over Regnbuebroen…

Nå orker jeg ikke skrive mer i denne omgang, men vil helt til slutt sende mine varmeste tanker til Anneli og Barte-Marte som også mistet sin flotte flotte riesen gutt så alt for tidlig <3